Sosiale medier er ikke viktigst – kommentar til NRK

”For masterstudenten Helene Jørum var sosiale medier det viktigste verktøyet da hun kapret drømmejobben”. Slik lød innslaget på Dagsrevyen i går, hvilket ikke stemmer. Det viktigste verktøyet har derimot vært hardt arbeid både på og utenfor studier.

Sosiale medier har derimot spilt en rolle, og trolig vært med å gjøre en forskjell. Dog, det er ikke verdt en ting hadde det ikke vært for engasjement i det virkelige liv.

Skjermbilde 2015-03-22 kl. 09.47.52

Foto: Skjerdump NRK

Innslag på Dagsrevyen
I går var det innslag på Dagsrevyen om jobbsøking og sosiale medier, hvor jeg blant annet var intervjuet på grunn av min erfaring med dette. Jeg skal ikke uttale meg videre om saken, men som mange sikkert forstår har en del blitt klippet bort. Da er jeg takknemmelig for muligheten denne bloggen gir meg til å utdype mine kortere utsagn på TV.

Se innslaget her.

Økt selvtillitt på grunn av sosiale medier
I innslaget snakker jeg blant annet om en økt grad av selvtillitt på grunn av sosiale medier, hvilket jeg står for. Men det er her viktig å forklare på hvilken måte. Med spesielt Twitter og blogg har jeg i stor grad gått utenfor komfortsonen, og det er utenfor denne sonen at man vokser og lærer. Jeg har de siste to årene gjort mye som har utfordret meg, og sosiale medier er bare en av tingene (andre ting er å ta på meg krevende oppgaver med mye ansvar, holde foredrag etc).

Jeg sier i innslaget at jeg har blitt mer åpen og byr på meg selv, det er også helt riktig, og sosiale medier har bidratt til dette. Men igjen, sosiale medier har vært en av døråpnerne. Jeg har i tillegg blitt kjent med mennesker som har vært med å løfte meg opp, samt at jeg har gjort store grep personlig og jobbet med bevisstgjøring.

Ikke gjør deg selv en bjørnetjeneste
Det viktigste jeg sa da jeg ble intervjuet, som dessverre ikke kom med, var om hvordan jeg bruker sosiale medier. Den du er på nett, må samsvare med den du er i virkeligheten. I det private kan vi bruke sosiale medier til å fremstille kun de positive sidene ved livet, slik at det fremstår perfekt (gjør det selv i alt for stor grad, beklager det). I arbeidslivsammenheng derimot går ikke dette, og du gjør deg selv en stor bjørnetjeneste ved å operere på denne måten.

Med andre ord, sosiale medier skal kun reflektere virkeligheten du lever, ikke erstatte den.

#helenesjobbjakt er over

Skjermbilde 2015-03-15 kl. 10.22.06I begynnelsen av februar lanserte jeg hashtagen #helenesjobbjakt, og markerte begynnelsen på min søken etter første, faste jobb.
26. februar takket jeg ja til drømmejobben, og i morgen har jeg første arbeidsdag som community manager hos StartUpLab.

I dette innlegget vil jeg fortelle om jobbsøkerprosessen, og hvordan sosiale medier har spilt en rolle.

#helenesjobbjakt i sosiale medier
Mitt forrige blogginnlegg handlet om jobbsøking i sosiale medier, og min tanker rundt hvordan dette kunne bli en viktig del av prosessen. Det var i dette innlegget at jeg brukte hashtaggen for første gang, og beskrev hvordan jeg fremover kom til å blogge åpent om mitt liv som jobbsøker. Jeg så for meg måneder med jakt, og målet var å ha jobben til første juni.

Tiden som aktiv jobbsøker ble derimot kort, noe jeg er svært takknemmelig for (og har jobbet hardt for), men sosiale medier rakk å spille sin rolle.

Skjermbilde 2015-03-15 kl. 10.38.46Helene sender jobbsøknad
Stillingen jeg søkte på ble etter hva jeg kjenner til kun lyst ut i sosiale medier, og jeg ble tipset om den gjennom sosiale medier. Takk Ingrid!

Fordi jeg har litt arbeid igjen på masteroppgaven kunne jeg ikke begynne fulltid med en gang, men sendte inn søknad i håp om at to fleksible parter kunne få det til å gå hvis jobben ble min.

Jeg søkte denne stillingen fordi den hadde alt. I jobben ville jeg få brukt mye av kunnskapen fra studiene, samt alt av erfaring gjennom verv jeg har hatt ved siden av studiene. I tillegg passet den perfekt til min selvstendige, dog litt rastløse, personlighet. Jeg måtte bare ha denne jobben, og i søknaden skrev jeg at de måtte bare ha meg (flåsete, men hey! er det en gang i livet man skal selge seg selv… ).

Sosiale medier spilte på mange måter en viktig rolle i selve søknaden min også. Både førte jeg opp alle mine kanaler i CV-en, samt at jeg skrev om min erfaring som sosiale medier-ansvarlig i OSTV som var relevant for denne stillingen.

Jeg skrev til og med i sosiale medier, litt kryptisk, at jeg hadde søkt på min første jobb.. Har man lansert hashtagg og skal være åpen, ja da får man følge opp!

Skjermbilde 2015-03-15 kl. 10.28.31

Helene skal på jobbintervju
Noen dager etterpå blir jeg ringt opp, og de hyggelige ordene ”din profil er spennende, vil du komme på intervju?” klinger fra den andre siden av røret.

Jeg sier selvsagt ja, blir først kjempegira og deretter litt nervøs. Slik man skal være!

Første jobbintervju var tirsdag, dagen etter blir jeg kalt inn til andregangsintervju og var tilbake torsdag. I denne perioden brukte jeg ikke sosiale medier til å annonsere hva som foregikk, helt der er jeg ikke enda. Selv om jeg må innrømme at mine nærmeste fikk en del bilder på snapchat, så kan vi ikke si at sosiale medier var involvert i denne fasen også?

Det aner meg at sosiale medier spilte en liten rolle underveis i intervjuet også, spesielt i runde to. Jeg skrev i forrige innlegg om personal branding, eller personlig markedsføring, som handler om å gjøre navnet sitt kjent og knytte det opp til kompetanse. Jeg har de siste to årene vært aktiv ved siden av studiene, og underveis brukt sosiale medier for å ”dokumentere” dette. I intervjuet med StartUpLab ble jeg spurt om både bloggen min og Twitter-kontoen, som til en viss grad viser at dette ble lagt merke til (og satt pris på), hvilket illustrerer effekten av personlig markedsføring.

Skjermbilde 2015-03-15 kl. 10.59.09Helene har sin første arbeidsdag
Noen timer etter andregangsintervjuet kom telefonen jeg egentlig har ventet hele studietiden på. ”Vil du ha jobben?”. Fem minutter etterpå måtte jeg dele det med nærmeste venner på snapchat, samt gjøre noe så gammeldags som å ringe folk og fortelle det.

Etter å ha vært innom StartUpLab uken etter for kontrakt, slapp jeg også nyheten på sosiale medier. #helenesjobbjakt var over, og det med drømmejobben i havn.

I morgen har jeg første arbeidsdag, først deltid i en periode før jeg begynner fulltid første mai. Jeg er klar!

Jeg deler dette med dere fordi jeg er stolt, og fordi jeg vil følge opp det jeg begynte for en måned siden. I tillegg vil jeg vise mulighetene som finnes der ute, og forhåpentligvis kan jeg inspirere noen til å benytte sosiale medier på en fornuftig og konstruktiv måte.

Og husk, vær i sosiale medier den du er i virkeligheten! Prøver du å pynte på sannheten gjør du deg bare en bjørnetjenste.

 

 

Jobbsøking i sosiale medier

Skjermbilde 2015-02-07 kl. 09.45.30

LinkedIn er kanskje den viktigste kanalen.

Førstkommende onsdag skal jeg delta i en paneldebatt om sosiale mediers rolle i jobbsøkeprosesser, og vil i den forbindelse dele noen tanker på forhånd. Innen juni 2015 håper jeg å ha landet min første, faste jobb innen kommunikasjon, og vil med dette kickstarte jobbsøkerprosessen!

Arrangementet på onsdag er for studentene på IMK (UiO), men skulle du være nysgjerrig finner du mer informasjon om det her. I tillegg holder jeg foredrag i Karriereuka til HF/SV om hvorfor studenter bør engasjere seg ved siden av studiene, som også er tett knyttet opp til dette temaet. Mer om det arrangementet finner du her, og siden jeg styrer showet sier jeg “bare kom”!

Vet ikke om noe annet

Jeg kjenner ikke til en jobbsøkerprosess uten sosiale medier (å søke deltidsjobb som 17-åring teller ikke), og det jeg skriver reflekterer en jente på 24 år som har vært online halve livet. For mange oppleves trolig det å søke jobb, og integrere sosiale medier i prosessen, som noe nytt, litt ukjent og ganske uforståelig. Men tiden vi lever i skjer både IRL og på nett, og jeg ser på det som en selvfølge at jeg både kan finne jobber gjennom sosiale medier – og at jobben kan finne meg.

Personal branding

Skjermbilde 2015-02-07 kl. 09.47.20

Gjennom Twitter kan du bli kjent med nye mennesker.

Jobbsøking handler ikke lenger om å finne jobben i avis, magasin eller på finn.no, for deretter å ringe inn med noen velvalgte spørsmål og til slutt sende inn søknad og CV. En viktig del av prosessen, i mine øyne, bør ha foregått lang tid i forveien, og heter personal branding. Som beskrevet av PR-operatørene jeg har linket til: “Et sterkt personlig omdømme eller en sterk identitet vil uavhengig av bransje hjelpe deg til å få gjennomslag og skinne i mengden”. Hvem ønsker vel ikke å skille seg ut når man søker jobb?

Arbeidsgivere i dag vil garantert Google navnet ditt hvis du er en aktuell kandidat på papiret, og jo mer som kommer opp om deg jo tydeligere bilde vil de få av deg. La dette bildet bli representativt og godt, og måten du får det til er ved å ta kontroll over ditt eget navn og rykte i sosial medier. Bruk kanalene til å fortelle hvem du er, og over tid, slik at arbeidsgiver har mer å gå etter enn bare det du har skrevet i søknaden din. Bygg din egen karakter og vis engasjement!

Med dette mener jeg også at jobbsøkerprosess skjer uten at du visste at du lette etter en ny jobb. Personal branding burde, for mange, bli en del av det dagligdagse og kan være til stor hjelp den dagen du faktisk skal skifte beite.

Hvordan bruke sosiale medier

Skjermbilde 2015-02-07 kl. 09.40.48

Dine eksisterende venner kan bli en viktig ressurs.

Dette avsnittet burde vært et eget blogginnlegg, men jeg presenterer kortversjonen allikevel. Verktøyene er satt opp i prioritert rekkefølge.

  • LinkedIN: Dette er i mine øyne det sosiale medier-verktøyet som vokser fortest akkurat nå, og jeg hadde mine år i tvil men nå er jeg sikker på at dette blir en veldig viktig ingrediens i de neste årenes jobbsøkerprosesser. Få en god profil (profesjonelt bilde, utfyllende poster etc), bruk relevante grupper til diskusjon, del dine meritter (gi blaffen i janteloven!) og gi andre respons.
  • Blogg: Skriv om det du kan, og det du ønsker å bruke til jobb. Både kommer det høyt opp i Googles søkemotor, og blogginnlegg er et fantastisk tilskudd til CV og søknad (hvis arbeidsgiver tar seg tid til å lese).
  • Twitter: Dette er verktøyet for å skape nye relasjoner, og terskelen er lav for å ta en kaffe med mennesker som kan gjøre en forskjell for deg – husk bare at du må vise hvordan du kan gjøre en fortskjell for dem også (viktigheten av å gi er langt større en viktigheten av å ta).
  • Facebook: Vennekanalen som mange bruker kun til personlig kommunikasjon og invitasjonsmaskin. Men realiteten er at denne kanalen kan bli verdifull for jobbsøking også, spesielt fordi dine nærmeste venner som kjenner deg best kan bli dine viktigste referanser for en fremtidig jobb; word-of-mouth. Og studenter: tenk på nettverket deres i studentmiljøene, og alle som en dag skal ut i jobb, hvor rikt blir ikke nettverket deres da?!

Jeg vil ha jobb innen juni 2015!

10614287_10152617382181399_7224243135910493686_n

Foto: Frida Marie Grande

Om ca. tre måneder avslutter jeg min master i medievitenskap, og skal ut på jobbmarkedet. Jeg forbereder nå en prosess hvor jeg kommer til å bruke sosiale medier aktivt, og neste skritt i prosessen er et skikkelig cocky innlegg om hvor fantastisk ansatt jeg kommer til å være og hvorfor jeg fortjener å få jobbe med kommunikasjon i din bedrift/byrå!

Frem til det, skulle du kjenne til noen som trenger en engasjert kommunikasjonsansatt med teft for sosiale medier, let me know. #helenesjobbjakt

2015 – fokus og visjoner

10614287_10152617382181399_7224243135910493686_n

Foto: Frida Marie Grande

Jeg hadde ett mål for 2014, og det var å utfordre meg selv mer. Det har vært et mål jeg har levd etter, og basert på alt det har gitt meg ønsker jeg å ta det til et nytt nivå i 2015.

Dette blogginnlegg skriver jeg for min egen del, men jeg er tilhenger av åpenhet og kanskje det kan gi deg som leser inspirasjon til å tenke over hva du ønsker å ha som mål for året som kommer.

Hvordan gikk 2014?
De fleste nyttårsforsetter er overambisiøse og det er vanskelig å holde dem, det har vært min erfaring i alle år. Målet for i fjor viste seg derimot å bli annerledes. Å utfordre meg selv har vært enkelt, fordi jeg var allerede godt på vei før 2014 startet. Det har allikevel utgjort en forskjell når det var et bevisst mål. Jeg har lært mer enn jeg noen gang turte å drømme om, og jeg har på mange måter tilegnet meg et helt nytt tankesett og livsstil. Jeg har blitt kjent med mange flotte mennesker, og i prosessen blitt tryggere på meg selv.

Det har også vært slitsomt, og når personlige utfordringer dukker opp samtidig som man skal stå i alt av lederverv, masteroppgave og jobb kan det bli for mye. Da julen kom var jeg utkjørt, og alt jeg ville bruke tid på var venner og familie. Glemme resten.

Det har jeg også lært mye av.

Et fortsatt utfordrende 2015, men med fokus på langsiktig utvikling
2014 handlet om hva jeg kunne lære her og nå, og bruke med en gang. Det gikk fort i svingene! I 2015 skal jeg fortsette å utfordre meg selv, men kontrollert. Jeg vil fortsatt være et JA-menneske, men si ja til de rette tingene. Og oftere si ja til meg selv.

Jeg har den siste tiden lest boken ”Seven habits of highly effective people” av Stephen Covey, en bok om selvutvikling og optimalisering av eget liv. Den er blant annet opptatt av at vi skal leve et vel overveide prinsipper, og at de handlingene vi gjør ikke skal være for preget av kortsiktig planlegging og stress. Med en klar visjon i livet og tydelige prinsipper kan vi lettere ta de riktige avgjørelsene, de som er med på å forme resten av våre liv slik vi fortjener. Og slik at vi utnytter maksimalt det ene livet vi har fått.

Jeg har ingen klar visjon. Enda. Men det er det 2015 også handler om, og mine handlinger skal reflektere et fokus og ønske om utvikling.

På vei ut i jobb
Denne våren leverer jeg min masteroppgave i medievitenskap, og jeg avslutter til sammen seks år med studier. Enda viktigere, min første jobb venter. Jeg vet enda ikke hva jeg skal jobbe med eller hvor, og nettopp derfor blir målet om fokus for 2015 ekstra viktig. Jeg stiller høye krav til arbeidsplass, og jeg stiller høye krav til meg selv som nå skal finne denne arbeidsplassen.

Jobbsøkeprosessen starter nå, med dette blogginnlegget. Fremover ønsker jeg å bruke tid på å undersøke muligheter, bli kjent med jobbmarkedet og spesielt finne ut hva jeg kan tilby i dette markedet. Med utdannelse innen kommunikasjon er kommunikasjonsbransjen det naturlige stedet og starte, samtidig som jeg vet jeg kunne passet flere steder og ønsker å holde mulighetene åpne.

Mer om dette kommer i et senere blogginnlegg, så følg med!

Har du jobbsøkertips eller innspill til interessante arbeidsplasser? Da spanderer jeg gjerne en kaffe på deg og hører mer!

Mindset – en bokanbefaling

9781780332000“Det handler ikke om hvordan man har det, men hvordan man tar det”, sies det. Dette minner jeg meg selv ofte på, og etter å ha lest boken Mindset av den amerikanske psykologen Carol Dweck har det blitt enda enklere å forstå hvorfor dette er så viktig.

Jeg vil i dette innlegget forklare kort hva boken handler om, men det er først og fremst en anbefaling om å lese hele boken selv. Tusen takk til Kristina Ruud som ga meg denne til jul, det er en gave som har betydd mye for egen utvikling.

To forskjellige tankesett

I følge Dweck kan man skille mellom to forskjellige måter å tenke på, og takle utfordringer i livet på. Man har enten et fiksert tankesett eller et voksende tankesett (fixed and growth mindset).

En person med et fiksert tankesett vil typisk la seg styre av tanken om at man kun har ett gitt potensiale, og at dette ikke kan utfordres eller forbedres. Klarer man noe bra blir man der og slutter å utfordre seg selv. Er det noe man derimot ikke klarer, gir man også opp å prøve.

Motpolen, et voksende tankesett, innebærer at man ikke lar seg stoppe av motgang men heller ønske å vokse på det. Man tenker ikke at man kun har ett medfødt potensiale, men i stedet utfordrer man seg selv kontinuerlig og flytter grensene for sine potensialer. Det er dette tankesettet Dweck mener vi bør befinne oss i for å oppnå størst personlig suksess.

Tankesett kan endres

Det beste med boken til Dweck er at hun tydelig forklarer hvordan man kan endre sitt tankesett, dette i forhold til temaer som karriere, foreldrerollen, skole og forhold. Jeg skrev at man er enten det ene eller det andre, men selvsagt er det ikke så svart/hvitt. Det beste av alt er at med litt tid, fokus og vilje kan man ende opp i det voksende tankesettet.

Noen har det fra fødsel av, det er slik de er av natur, mens andre (sånn som meg) må først lære seg at det finnes gode måter å takle utfordringer på, for så å velge at det er slik man ønsker å gjøre det. Dette er en prosess jeg har startet ubevisst lenge før jeg leste boken, men underveis i lesingen innså jeg at den beskrev akkurat hva jeg selv hadde begynt å oppdage, pluss litt til.

Er du med meg?

Vi har ikke et gitt potensiale. Vi kan hele tiden utvikle oss, endre oss selv og pushe grenser. Jeg begynte året med å skrive et blogginnlegg om at 2014 var året jeg skulle utfordre meg selv, og denne boken har vært med meg hele perioden frem til nå. Med stor glede!

Tenk litt over hvilket tankesett du selv tilhører? Faller du noen ganger under det fikserte? Da vil jeg anbefale denne boken på det sterkeste!

Jeg er også veldig interessert i å høre om andre erfaringer rundt dette, kanskje har du lest boken selv og vil dele dine meninger? Kommentarfeltet er ditt!

Møter du mennesker gjennom Twitter?

Twitter_logo_blueNå har jeg hatt Twitter i litt over ett år, og jeg har blitt en hardbarka fan av måten man kan utvide nettverk og bli kjent med nye mennesker, ideer og holdninger på gjennom 140 tegn. Aldri før har jeg møtt så mange personer som siste året, og Twitter er en av årsakene til det. Nå lurer jeg på om dette gjelder flere enn meg.

Til spørreskjema om Twitter og møteaktvitet.

I år tar jeg faget Social Media på Universitetet i Oslo, og i den forbindelse holder jeg på med et lite forskningsprosjekt. Jeg ønsker, på bakgrunn av min egen interesse for Twitter, å finne ut om nordmenn møter og oppretter nye relasjoner på Twitter.

Vi lever i en tid hvor mange føler at skjermene tar overhånd, og at vi mister mye av den ekte, menneskelige relasjonen og kontakten. Denne skepsien er jeg uenig i, og mener at med nye teknologiske virkemidler kan vi øke den menneskelig kontakten. Med digital kommunikasjon og tilgjengelighet har man mulighet til å møte flere nye personer enn tidligere, personer som også kan bli relasjoner i det virkelige liv.

Jeg har opprettet et enkelt spørreskjema for å samle inn data om folks Twitter-initierte møtevaner, og jeg hadde satt stor pris om du ville ta deg ett minutt å svare på dette.

Har du innspill til forskningsprosjektet? Fyr løs i kommentarfeltet, da vel!

Til jentene – om humaniorastudenten som ville rekke opp handa

Vinter 2013. Jeg skulle gi opp Blindern, “turn to the dark side” og begynne på nytt på BI Nydalen. Denne proklamasjonen endret seg drastisk, og på under ett år har jeg gått fra å fordømme Humanistisk Fakultet ved UiO til å ønske å gjøre en forskjell for fakultet mitt. Jeg vil starte et jentenettverk.

Om å se mulighetene
Etter tre år som humaniorastudent på Blindern var min innstilling til universitetet svært negativ og jeg hadde ingen planer om å ta en mastergrad der. Jeg var snart i mål med bachelorgraden i medievitenskap, og ville deretter å begynne på nytt med PR og kommunikasjon. En ny grad fra BI måtte da være bedre enn hva jeg allerede hadde gjort, tenkte jeg! Det var helt klart en del ting jeg ikke hadde skjønt, men jeg hadde allikevel mine grunner for å proklamere dette på den tiden.

Skjermbilde 2014-03-09 kl. 15.42.20

Det hele endret seg etter mitt praksisopphold i Hewlett-Packard våren 2013. Jeg innså at jeg hadde lært mye mer enn jeg var klar over, og at min utdannelse ga både meg og arbeidsgiver verdi. Dette, sammen med en fantastisk kultur i HP, endret meg. For første gang ble jeg heiet på i form av ord, ikke bare den anonyme karakteren C.

Jeg ble engasjert, motivert og inspirert.

En ny verden – en ny Helene
Det fantastiske med HP, som jeg tror mange begynner å innse, er deres inkluderingsevne samt egenskapen å heie andre frem. Selv om praksistiden min for lengst er over (Caroline Norenberg har tatt over stafettpinnen – lykke til!), har jeg holdt kontakten med dem. De hjalp meg å se en helt ny verden, og jeg har latt den være med å forme en helt ny Helene.

De av dere som kjenner meg, og har fulgt med på bloggen, vet at jeg ikke begynte på BI. Jeg begynte allikevel på master i Nordic Media på Humanistisk Fakultet ved UiO.

Jeg angrer ikke ett sekund.

Forståelse for at utdannelsen min ga mening var nødvendig, og det ga meg en ekstra giv til å satse videre. Jeg forsto også at jeg måtte gjøre noe annerledes, at jeg ikke kunne fortsette å kun lese, for så å ta eksamen – ferdig. Jeg måtte ta motet til meg, rekke opp handa og tørre å vise meg frem.

Skjermbilde 2014-03-09 kl. 15.47.01

Jeg fortsatte med Twitter (som er et fantastisk verktøy for å fremme holdninger), sa ja uten å nøle da jeg fikk spørsmål om å lede Kjole for Skole sammen med Kristina Brend, og ble aktiv i studentutvalget ved HF. I tillegg til dette begynte jeg delta på en rekke gratis seminarer (det er masse der ute bare du har øynene åpne!), og jeg brukte forelesninger på universitetet som en arena for å øve på å rekke opp hånda, komme med spørsmål og dele mine synspunkter.

Dette, og mye mer, har gjort meg engasjert. Jeg er engasjert i masteroppgaven min, fremtiden, nåtiden og viktigst av alt, andre mennesker.

Vil starte en bevegelse
Januar 2014. Jeg fikk plutselig en idé: hvorfor ikke starte et jentenettverk på HF? Det tok ikke lang tid før jeg var sikker i min sak og ropte ut høyt hva jeg ville gjøre.

Skjermbilde 2014-03-09 kl. 17.02.36

Jeg vil presisere at “jentenettverk” er hva jeg kaller det enn så lenge, før det har fått et ordentlig navn og beskrivelse. Slike jentenettverk opprettes stort sett i miljøer dominert av menn, hvilket ikke er tilfelle ved HF. Tilfellet er at til tross for overvekt av jenter med utdannelse innen humaniora, er det gutta som stikker av med toppstillingene. Det er dette jeg ønsker å endre, i tråd med å endre kulturen for karriereklatring utenfor akademia.

Vi skal rekke opp handa, og vi skal ha det gøy underveis!

Jeg vil ikke beskrive “jentenettverket” nærmere enda, fordi vi er i startfasen og har ikke rukket å registrere oss som forening en gang. Foran oss venter noen måneder med god planlegging, før vi begynner aktivt til høsten med innhold i form av kurs, temakvelder og inpirerende foredrag.

Dette er ikke gjort på egen hånd
Jeg nevner at det er et “vi” som skal jobbe med dette fremover, og “vi” består av jenter som allerede har meldt sin interesse og ønsker å hjelpe til å starte opp gruppen. Det gleder meg stort, og jeg ser frem til å introdusere dem senere!

Prosjektet har også fått massiv støtte fra fler enn bare studenter, noe jeg er svært takknemmelig for. SiO foreninger, Karrieresenteret ved UiO samt administrasjonen ved HF har gitt tommel opp, og jeg håper vi kan få til et godt samarbeid fremover. Jeg har i tillegg fått flere henvendelser fra andre jentenettverk som ønsker å dele erfaringer, og det har det kommet mange lykkeønskninger fra en stor heiagjeng på Twitter.

Tusen takk!

Vi tar gladelig i mot tips, innspill, kritikk og ros, så legg gjerne igjen en kommentar på dette innlegget, eventuelt kan du sende en mail på helenejorum@yahoo.com. Skulle du ønske å komme å snakke for disse studentene til høsten hadde vi satt stor pris på det!

Dette innlegget er en del av en ny serie på bloggen jeg vil kalle “Til jentene”, som vil handle om det nyoppstartede nettverket, om det å rekke opp handa og hvordan vi ikke bare kan se mulighetene, men også benytte oss av dem. Spør du meg har vi hele verden for våre føtter, vi må bare tørre å steppe ut i den.


Girls Aloud – Wings. Bedre inspirasjonslåt finnes ikke!

Masterreisen – andre del

For et halvt år siden begynte jeg på master i Nordic Media ved Institutt for medier og kommunikasjon på UiO. Jeg skrev da mitt første blogginnlegg i en serie jeg har valgt å kalle masterreisen, en toårig reise jeg ønsker å dele med flere.

Jeg vil i dette innlegget fortelle hvordan første semester har gått, hva jeg skal gjøre dette semesteret og, ikke minst, hva jeg skal skrive om! Stikkord: Twitter, ledelse og HP.

Høsten 2013 – utforskning av ideer

Forrige semester besto av tre obligatoriske fag, hvor to av de skulle forberede oss på å skrive masteroppgave. Det ene var metode, som er kjent begrep for de fleste studenter. Her fikk jeg innsikt i flere metoder for datainnsamling, og valgte selv å legge vekt på case-studie og kvalitative intervjuer, da dette trolig blir brukt i min masteroppgave (mer om dette kommer i et senere innlegg).

Oversikt

Det andre forberedende faget, master´s thesis seminar, kastet oss rett inn i tenkeboksen! Her var formålet at vi skulle raskt begynne å tenke tema for oppgave, og våre innleveringer i dette faget skulle være med på å avgjøre hvem vi ville få som veileder. Her hadde vi blant annet et skrive/utvikle ideer-kurs som var veldig nyttig; kort sagt, vi lærte hvordan tidspress får oss til å tenke mye raskere enn vi trodde vi kunne. I tillegg leste vi tidligere masteroppgaver, publisert på duo.uio.no, hvilket har vært til enorm inspirasjon. En oppgave jeg vil trekke frem, som kan ligne på min, er om Åpenhet i politiske prosesser gjennom sosiale medier av Espen Waldal.

Det siste faget jeg hadde i høst var Nordic media in an international perspective, et fag som kanskje ikke lærte meg så mye nytt om det nordiske mediesystemet men som satte det hele i perspektiv til resten av verden. Det var flest internasjonale studenter som tok dette faget, og jeg lærte veldig mye av å høre hvordan mediene er representert i deres land (Øst-Europa, Nepal, Afrika, Tyskland, Spania m.fl). Jeg vil her dele historien til en av mine medstudenter, Asria Mohamed, som ble publisert i Bergens Tidende tidligere i år.

Våren 2014 – Relevante fag, veileder og begynnelsen på masteroppgaven

Bokcover media innovationsDette semester har jeg valgt mine egne fag, og jeg er veldig fornøyd! Media innovations, hvilket er et ganske nytt felt innen medieforskning, skal prøve å illustrere hvordan endring i bla. teknologi, økonomi og marked fører til at medieindustrien også endres. Dette kommer jeg til å skrive et blogginnlegg om etter at eksamen er levert og jeg virkelig vet hva det dreier seg om.

Mitt andre fag, som er høyst relevant for masteroppgaven, er Social media. Dette trenger ingen videre forklaring, eller hva? Faget ledes av min veileder, Anders Fagerjord, og dette er i tillegg første gang jeg har ham som foreleser. Det blir spennende!

En tredjedel av dette semester er satt av til masteroppgaven, og jeg kommer til å bruke denne våren på lese meg opp på tidligere teori, forberede datainnsamling og begynne så smått å kladde på oppgaven. Til høsten begynner det virkelige store arbeidet med oppgaven skal leveres våren 2015.

Samarbeid med Hewlett-Packard Norge

Et år har snart gått siden jeg var i praksis hos Hewlett-Packard Norge som en del av min bachelor i medievitenskap ved UiO. Det var en svært givende periode, og jeg ble veldig glad i bedriften i løpet av mitt opphold. Jeg lærte dem å kjenne, men følte at jeg kunne lære enda mer. Derfor tok jeg tidlig i høst kontakt med Yvonne Fosser og Line Kjendlie, og spurte om ikke jeg kunne skrive oppgave i samarbeid med HP.

De sa ja!

Yvonne TweetTemaet for oppgaven er satt, og stikkord (uten å avsløre alt helt enda) er ledelse, Twitter, åpenhet og effekt. Jeg har ikke formulert en klar problemstilling rundt dette, og ideer er fortsatt i hodet og ikke på papir. Masterreisen fremover vil dreie seg om utviklingen av ideer og teori, og forhåpentligvis kan jeg kanskje få innspill og lesetips fra dere underveis?

Har du noen gode råd, noen bøker du vil anbefale eller personer du mener jeg bør snakke med, ta veldig gjerne kontakt!

Stemmerett for 16-åringer?

Foto: Johannes Bergh, PPTI forrige uke publiserte Institutt for Samfunssforskning en rapport om stemmerett for 16-åringer. Forskningen var gjennomført etter ønske fra Kommunal -og moderniseringsdepartementet. Målet var å finne ut om 16-åringer i Norge bør få stemmerett, basert på engasjement, modenhet, juridiske rammer m.m.

Rapporten finner du her.

Dette temaet engasjerer meg, og jeg deltok derfor på lanseringen av rapporten. Jeg vil ta for meg noen av argumentene for og i mot stemmerett for 16-åringer, basert på hva som kom frem av forskningen.

Argumenter for stemmerett til 16-åringer

En av hovedgrunnene til at 16-åringer skal få stemmerett er fordi man vil utvide demokratiet, og inkludere ungdommen i enda større grad i samfunnet. Under lanseringen ble det stilt et spørsmål i salen om hvorvidt stemmeretten vil gi unge mer makt. Svaret var ikke nødvendigvis ja, men det ville helt klart bli rettet større oppmerksomhet mot denne aldersgruppen.

I tillegg håper man at stemmerett til 16-åringer vil få nordmenn generelt mer engasjerte og politisk bevisste, på lang sikt. Undersøkelsen som ble gjort så også på denne faktoren, om stemmerett i tidligere alder ville ha en effekt på lang sikt, men fant at det er vanskelig å måle da det er mange andre faktorer som også spiller inn på om man stemmer. Mer om dette lenger ned i innlegget.

I 2014 feirer vi Grunnloven 200 år, som også innebærer at stemmerett i Norge ble innført Forside rapportfor 200 år siden. I løpet av den tiden har det skjedd store endringer; både kvinner og menn kan stemme, uansett hvilke “lag” de kommer fra, og aldersgrensen for å stemme har gått fra 25 år til 18 år. Stemmerett for 18-åringer ble innført i 1978, og det ble fortalt på lanseringen av rapporten at motstanden mot senkningen var langt større da enn det vi ser i dag. I dag tror jeg svært mange setter pris på å ha 18-åringene med på festen, og setter man aldersgrensen ned enda et hakk vil man kanskje sette pris på det også etterhvert?

I Østerrike ble det innført stemmerett for 16-åringer i 2007, som visstnok skal fungere ganske bra i følge noen av forskerne på dette prosjektet.

Flere grunner for hvorfor 16-åringer bør få stemmerett finner du på barneombudet.no.

Argumenter mot stemmerett for 16-åringer

Majoriteten av nordmenn er i mot stemmerett for 16-åringer. De ser på denne gruppen som umodne, ikke en fullstendig del av det voksne samfunnet, politisk uvitne og sist, men ikke minst, de er ikke myndige.

Et annet viktig argument, som mange glemmer, er ombudsplikten. Denne er det svært få nordmenn som er klar over, selvom den gjelder oss alle og kan få alvorlige følger. På nettsidene til Regjeringen står det “Et sentralt element i vår valgordning er ombudsplikten. Kjernen i ombudsplikten går ut på at den som blir nominert på en valgliste, plikter å stille til valg og ta på seg vervet dersom vedkommende blir valgt. Ombudsplikten har dermed to sider, først en plikt til å stille til valg, dernest en plikt til å ta imot valget og fungere i vervet ut perioden dersom man velges.” Det betyr i praksis at har du lov til å stemme, er du også pliktet til å stille på Stortinget dersom du blir valgt. Og valgt kan man bli selv om man ikke stiller formelt og offentlig. Et sentralt element i debatten blir derfor hvorvidt en 16-åring ikke bare er moden nok for å stemme, men også moden nok til å sitte på Stortinget.

I rapporten kommer det frem at denne aldersgruppen har lavere interesse for og kunnskap om politikk, hvilket kan kan støtte opp under de typiske argumentene mot å senke aldersgrensen. Men, da kan man spørre seg, er 18-åringer mer modne? Finnes det en “riktig” alder?

Langsiktig effekt

Skulle man sette ned aldersgrensen for å stemme er håpet at det på lang sikt vil føre til et mer politisk aktivt samfunn og økt stemmeaktivitet. Tabellen under er hentet fra PPT-sliden til Johannes Bergh (red.) som presenterte rapporten på lanseringen, og viser tall fra Stortingsvalget 2013:

Valgdetltagelse 2013

Ved kommune -og fylkesvalget i 2011 var det noen kommuner som, i samarbeid med forskningsprosjektet, lot 16-åringer stemme. Av de 16 -og 17-åringene som fikk lov til å stemme, var det 58% som brukte denne sjansen. Tallene fra Stortingsvalget 2013 viser at blant ungdommene som fikk stemme i 2011, og nå har blitt myndige, var det en økning og 64,4% av dem brukte stemmeretten. Dette viser tegn på at å senke stemmegrensen kan ha en positiv effekt.

Det som gjør denne tabellen interessant er tallet under, som viser at blant ungdommene som ikke hadde vært en del av forsøket var valgdeltagelsen enda høyere, nesten 70%.

Årsaken til disse tallene kan være mange og unike. Viser det at effekten av å få lov til å stemme for aller første gang blir større når man har blitt 18 år? Kanskje har Stortingsvalg større oppslutning enn kommune -og fylkesvalg? Eller kanskje medienes oppfordring til å bruke stemmeretten (som var veldig til stede ved fjorårets valg) hadde en betydelig effekt?

Som medieviter syns jeg spesielt siste spørsmål er svært interessant, og vil ikke legge skjul på at jeg jeg tror dette kan ha hatt en innvirkning.

Konkluderer ikke

Rapporten konkluderer ikke, men er ment som et godt empirisk underlag for videre beslutning. Rapporten tar for seg langt flere aspekter enn jeg har presentert her, og med denne vil politikerne kunne videre diskutere om de vil innføre lavere aldersgrense for å stemme eller ei.

Jeg er selv svært i tvil, og vil heller ikke konkludere. Jeg er både skeptisk til 16-åringers bevissthet rundt politikk, samtidig som jeg ikke ønsker å være negativ til endring. Det har blitt gjort endringer før, og jeg var i hvert fall veldig glad da jeg fikk stemme for aller første gang på 18-årsdagen min!

Hva er din mening?

//foto: Johannes Bergh og ISF

2014 – en utfordring

Jeg har aldri vært et konkurransemenneske, og jeg har ofte tatt snarveier for å slippe utfordringer. I 2014 skal jeg forsøke å endre dette.

Mange utfordringer, store og små, har jeg møtt med en innstilling om at dette vil jeg aldri Heleneklare, og derfor har jeg latt være å forsøke meg på dem i det hele tatt. Eller enda verre, jeg har gjort ting halvveis. Et enkelt eksempel, jeg løper aldri til bussen jeg kunne ha rukket, i stedet trasker jeg sakte til neste.

Jeg har stort sett alltid vært klar over denne personlige karakteristikken, frykten for utfordring, men aldri sett på det som et problem. Jeg har alltid klart meg med halvveis, og vært åpen om at konkurranse ikke er for meg og derfor har jeg latt være å prøve. 2013 var året jeg ble betydelig klar over denne negative innstilling som har fulgt meg hele livet, og 2014 er året jeg for alvor skal snu dette og begynne å utfordre meg selv! Og det viktigste av alt – jeg vil lære å like det.

Grunnen til at jeg har skydd utfordringer og konkurranse er frykt for nederlag og feiltrinn. Jeg gleder meg til å bruke det kommende året på lære meg å omfavne mine feilsteg. Det er jo av være feil vi lærer, vokser og får nye erfaringer! Året som har vært var svært begivenhetsrikt, og jeg ønsker det samme for 2014. Skal jeg oppleve mer, må jeg kaste meg ut i det livet har å tilby.

Bry meg mer
Jeg ønsker også å bry meg mer – om meg selv, og andre. Det handler ikke om å legge sjela mi i å alltid assistere andre, som jeg tidvis har gjort tidligere, men å være litt mer oppmerksom på de rundt meg, mer tilstede når jeg er med andre og bli flinkere på å gjøre noe for andre uten å det skal gagne meg selv.

Å være mer tilstede er et stikkord jeg ønsker skal gå igjen i flere aspekter ved livet. Mobilen og nett har tatt overhånd, selv når jeg ikke er tilkoblet. Jeg vil benytte meg i større grad av meditasjon, og bruke det til å bli flinkere på å holde fokus i det jeg gjør – her og nå.

Mine konkrete nyttårsforsetter

  • Gå mer på konserter og kino
  • Lære meg å lage mat
  • Blogge mer – dele mine tanker!
  • Fortsette de gode treningsvanene fra desember
  • Lære meg å ta selfies – som jeg tør å legge ut
  • Bruke mindre penger – kjøpe mer brukt
  • Finne tilbake til kreativiteten – tegne og danse mer

En av mine største utfordringer – som jeg gleder meg veldig til – er å begynne på masteroppgaven. Jeg skrev i høst et innlegg om masterreisen jeg hadde foran meg, og nytt innlegg i denne serien kommer om litt. Jeg kan avsløre at oppgaven skal skrives for HP Norge, min tidligere praksisarbeidsplass, og tema blir Twitter. Det blir så spennende!

Nå er jeg nysgjerrig – hva er dine håp, mål og drømmer for 2014?